MAX DAVIS-LIND LEGGER OPP

En ekte ørnegutt legger skøytene på hylla. Han kom til Narvik i 2011 og har vært med siden starten i Nordkraft Arena, fra tiden før vi ble Arctic Eagles – Narvik Hockey.


Adrian Alvarstein og Max Davis-Lind feirer seriemesterskapet. Foto: Offside / Madeleine Karlsen


- Jeg har tenkt på det siden jul, og bestemte meg helt etter kvaliken.


Jeg møter den tidligere kapteinen i hans hjem i Ole Martinussens Vei. Der kjøpte han bolig sammen med samboeren Mari-Elena Dragly i 2016. Boligen er preget av å være bebodd av en interiørbevisst kvinne, og mange barneleker. Etter at Max kom til Narvik har han ikke kun oppnådd ting på isen. En februarkveld for seks år siden møtte han kvinnen han nå både har en datter, Nellie, sammen med, og nylig fikk sitt ja fra på den lille familiens første sydenferie.



- Mari-Elena og jeg kom i kontakt over facebook først. Det var der vi begynte å prate.


Mari-Elena sitter på gulvet og leker med datteren og kvikner litt ekstra til når samtalen går inn på hvordan paret møttes.


- Jeg bodde i Trondheim på tidspunktet, og kom hjem til Narvik sent en fredags kveld. Max hadde sendt meg melding og spurt om jeg skulle ut den kvelden, men jeg hadde ikke sett meldingen mens jeg satt på flyet. Jeg dro en tur på Spor-1 så snart jeg kom hjem, og den første jeg så når jeg kom inn døra var Max. Vi kom raskt i prat, og alt klikket veldig lett, forteller en entusiastisk nyforlovet Mari-Elena.


Max var egentlig på tur for å ta en matbit sammen med lagkamerat Preben Bjerke, da de bestemte seg for å ta en svingom på Spor-1.


- Hadde det ikke vært for et Preben ville ha meg med på den burgeren, så hadde vi kanskje ikke vært her i dag. Ganske rart å tenke på, sier småbarnsfaren.


Mari-Elena forteller at hun var forelsket fra den kvelden. Allerede søndag samme helg inviterte hun mannen i sitt liv på kaffe hjemme hos hennes far.


- Jeg utsatte returbilletten til Trondheim med en uke allerede da, kun for å være mer sammen med Max.


Godt tatt imot

Før tiden i Narvik spilte Max i Division 1 for Härnösand i Sverige. Der var det mye benketid, og han var nummer syv eller åtte i back-køa. Han ønsket mer spilletid, og søkte seg rundt til andre klubber i Sverige. Han var på en del tryouts, fikk noen kontraktsforslag, men valget havnet til slutt på Narvik, en by med helt ny ishall og planer som falt i smak for svensken. Ruben Berglund hadde forhørt seg med Svein-Gunnar Henriksen i daværende Narvik Ishockeyklubb. Narvik ønsket å satse, og inviterte Berglund og to andre til tryout i Narvik. Etterhvert spurte Berglund om han kunne ta med en kompis til.


- De hadde egentlig ikke plass, men sa at jeg kunne komme opp og prøve meg. Jeg hadde ikke lagt noen konkrete planer enda, så jeg ble med for å sjekke forholdene i Narvik. Jeg ble veldig godt tatt imot av klubben. De ordnet oss jobbintervju og hjalp oss med å finne en leilighet. Alt gikk på skinner og var på plass iløpet av veldig kort tid. Jeg glemmer aldri den mottakelsen. Det var unikt, og var med på å overbevise meg om å bli i Narvik.


I hvilken divisjon laget skulle spille var på dette tidspunktet ikke klart, men de var alle sikre på at de ønsket å være med.


- Det ble spill i Division 3 i Norrbotten den sesongen, og det ble jeg litt skuffet over. Jeg håpet egentlig på norsk 1. divisjon. Til jul tok skuffelsen litt overhånd. Jeg fikk en stygg skade etter en slashing mot nyra i kamp mot Kiruna City, ble permittert på jobben noen måneder, pga. ombygging og jeg var ganske langt nede. Han ene jeg bodde sammen med flyttet hjem på dette tidspunktet, og det dro meg i samme retning da det plutselig ble veldig dyrt å bo i den leiligheta. Jeg sa til Harald Martin (Enevoldsen, mangeårig bidragsyter, styremedlem og lagleder for herrelaget) at jeg antakeligvis ikke kom tilbake etter juleferien.


Det ble vendepunktet for spilleren som den påfølgende sommeren ble klubbens første signering noen gang.


- Harald Martin ba meg slutte å tenke på de negative tingene, inviterte meg inn i hans hjem og hjalp meg tilbake på rett spor. Han bygde faktisk et rom til meg hjemme hos seg, hvor jeg bodde noen måneder. Måten han og hans familie tok vare på meg vil jeg aldri glemme. De er som mine reserveforeldre.


Show-turné

- Så snart sesongen i Division 3 som vi vant på første forsøk var over, reiste vi på "show-turné" til Oslo, der vi spilte mot Jutul, Hasle og Skedsmo. Hvis vi vant to av tre kamper skulle klubben satse på å få oss inn i allnorsk 1. divisjon. Vi vant den første mot Jutul, hvor jeg og Fredde (Fredrik Johansson) satte hver vår hattrick, og Robin (Johansson) satte det siste. Så tapte vi såvidt mot Hasle og vant mot Skedsmo. Kuraas (Harald, tidligere klubbleder) var helt i ekstase etter kampene, forteller en lattermild Davis-Lind.


Narvik Ishockeyklubb, før profilomleggingen og inntredenen i allnorsk 1. divisjon på "show-turné" i Oslo. Max Davis-Lind fremst i midten.

Nådde målet


- Når vi endelig faktisk nådde kvalik til GET åpnet følelsesspekteret seg på vidt gap. Det samme skjedde når vi vant serien. Vi vant for fan allnorsk 1. divisjon! Det føltes som vi vant VM-gull. Man jobber liksom så jævli hardt for det, så skjedde det endelig.

På spørsmål om hva hans beste hockeyminne fra tiden i Narvik er, tar det ikke lang tid før en følelsespreget Davis-Lind forteller


- Det er to. Når vi ble klare for kvalik etter Furuset-kampen, og når vi ble seriemestere. Det var ganske ekstreme følelser i sving da. Det var noe jeg og laget hadde jobbet for veldig lenge. Vi bruker så utrolig mye tid sammen og opplever mange opp- og nedturer i felleskap. Når vi endelig faktisk nådde kvalik til GET åpnet følelsesspekteret seg på vidt gap. Det samme skjedde når vi vant serien. Vi vant for fan allnorsk 1. divisjon! Det føltes som vi vant VM-gull. Man jobber liksom så jævli hardt for det, så skjedde det endelig.


Max har etterhvert blitt kjent for å være en spiller som går i krigen, uansett motstander og situasjon. Det er nok ikke helt tilfeldig at publikum har fått dette inntrykket av han. Ifølge han selv skal man alltid sette laget foran seg selv. Det handler ikke alltid om seriepoengene, men om lagpoengene.


- For meg er det viktig at vi som lag gjør jobben vår og står i sjiten når det er tøft. Noen er ekstremt opptatt av de tre poengene, men jeg er mer opptatt av «lagpoengene». At man ofrer seg for lagkameratene. Jeg er stolt over at jeg kun ved én anledning har forlatt isen pga. smerte. Da røyk kneet, og det var jævli vondt. Da fikk jeg morfin, så det var ikke noe tull. Jeg ble satt på sidelinja en stund etter det.


Omprioritering

Den ferske småbarnsfaren har tenkt på å legge opp siden juletider, men avgjørelsen ble tatt først etter at kvaliken var unnagjort.


Max Davis-Lind, forloveden Mari-Elena Dragly og datteren Nellie.

- Jeg har tenkt på dette siden jul. Hockeyen har vært alt for meg i lang tid, men slik er det ikke lengre. De følelsene jeg hadde for hockeyen har jeg nå for min lille datter. Det er henne og Mari-Elena jeg ønsker å bruke tiden min på. I de periodene jeg er mye borte hjemmefra, merker jeg det på Nellie. At jeg på en måte blir litt fremmed for henne.


Etter kvaliken informerte han herrelagstrener Niko Eronen. Niko ga sin lojale spiller mer tid til å tenke, men avgjørelsen var i grunn allerede tatt, og ble endelig under den lille familiens sydenferie for en måneds tid siden.


- Jeg sa til han at han kunne gå all in hvis det skulle bli GET kommende sesong. Det er jo det han har drømt om så lenge, skyter Mari-Elena inn.


- Det var kun Mari-Elena på tribuna og jeg som visste om mine tanker. Jeg satt i garderoben før kampen og tenkte at nå skal jeg gå ut, gi absolutt alt jeg har og nyte det til det fulle.

- Det hadde vært utrolig kult å spille en sesong i GET, men i ettertid ser jeg at jeg har gjort mitt. Det er på tide at noen andre tar over. I kvaliken fikk jeg en følelse av GET. Hjemmekampen mot Stjernen var veldig spesiell for meg. Det var kun Mari-Elena på tribuna og jeg som visste om mine tanker. Jeg satt i garderoben før kampen og tenkte at nå skal jeg gå ut, gi absolutt alt jeg har og nyte det til det fulle. Jeg er stolt over den kampen, og jeg er stolt over den siste sesongen som ble min aller beste i karrieren, forteller en tilfreds Max mens han vender blikket mot datteren.


Lys fremtid

Max har vært med nesten fra dagen da Nordkraft Arena åpnet, og spilt alle sesongene ørnene har hatt siden storstuas oppstandelse. GET har hele tiden vært drømmen og det store målet.


- Det er trist at det ikke ble GET, men jeg har tillit til den avgjørelsen styret har tatt. Kanskje hadde det fungert, og kanskje ikke. Det vil vi ikke få vite i denne omgang. Jeg synes uansett klubbens fremtid ser utrolig lys ut. Det går litt fremover hvert år. Ikke for fort, og ikke for sakte. Det er bare å jobbe på. Det kan godt tenkes at vi når en ny kvalik kommende sesong, men det er ikke noe krise om det tar litt tid. Jeg har hørt noen si at «vi burde heller være i 1. divisjon og vinne, enn i GET og tape». Det er jeg ikke enig i. Vi skal hele tiden jobbe for å bli bedre og ta nye utfordringer, men alt til sin tid. Når det er sagt så må ikke folk tro at vi nå vil vinne 1. divisjon hvert år. Så enkelt er det ikke. Divisjonen utvikler seg, og lagene forandres fra år til år. For vår del forsvinner noen spillere, mens andre kommer til. Det tar tid å bygge lag, og få spillere til å finne sin rolle i laget, men vi kommer dit igjen. En dag er vi i GET.


Hva nå?

Å drive med hockey på dette nivået er en tidkrevende sak. Når sesongen er over tar det noen uker før man er igang igjen for å trene seg opp til ny sesong. Da har man ikke mye tid til andre ting.


- Jeg har hatt det helt fantastisk i alle disse årene, og jeg hadde gjort det samme igjen. Dette er minner og opplevelser jeg ikke skulle vært foruten, men nå skal jeg bruke tiden min på familien og ting jeg ikke har fått gjort til nå.


- Han skal bli golfproff, sier Mari-Elena, med et lurt smil.


Max deltok på golfturnering i Skjomen lørdag. Resultatet vil han ikke kommentere.


Takk for alt, ørnegutt!



© Arctic Eagles - Narvik Hockey - developed by Torje Kosmo Karlsen